Digital refleksjon – har vi tid til det?

Verktøykassa til snekkeren inneholder kvalitetsredskaper - det MÅ 
også elevens digitale verktøykasse bestå av.

Fra en students lærekammer

Jeg tenker på så utrolig forandret skolen er i dag i forhold til «min» tid. Midt på 80-tallet – vi bar bøker og vi noterte, overhørte hverandre muntlig for å pugge definisjoner. Skulle vi gi en beskjed var det enten personlig oppmøte, sendebud eller fasttelefon. Himmel og hav, det høres da skrekkelig gammeldags ut – og så er det bare 30 år siden.

Spør jeg noen fra generasjon før meg hvordan kommunikasjon i skole var, vil de gi nogen lunde samme svar, også generasjonen før det, og før det, og før det....

Med andre ord – de siste 30 årene har det skjedd så mye nytt, kanskje spesielt siden midten av 90-tallet – at informasjonstilgangen og kommunikasjonen har endret form. Ja, for hovedprinsippene er jo de samme. Vi snakker sammen, vi leser sammen – men måten vi gjør det på og verktøyene vi bruker har endret seg, eller rettere sagt: Kommet i tillegg til. 

Jeg er norsklærer for en 1.klasse i videregående skole. Er lett å trekke parallell til mine egne vg-dager, da verden fortsatt var analog for oss 16-åringer. Boka og læreren var hovedkilder, og formidling fra oss var håndskrevet på et par ark, eller muntlig. Som i dag var nok oppmerksomheten tilegnet en lengre forelesning ikke helt tilpasset en tenåring under ommøblering, klar for raske løsninger og med bare sånn passe konsentrasjon. Likevel måtte vi være i det regimet.

I mitt klasserom i dag bruker vi i dag flere digitale plattformer, fra word til lærenettsteder som Lokus og ndla.no. Noen elever har redigert film og lyd, alle bruker power point. Noen nettsteder er bra, andre har feil i fasit, til frustrasjon for både meg og elevene. Sosiale medier til formidling er dessverre ikke tatt i bruk til skoleformål i min klasse. Er jo det jeg ønsker å lære mer om via dette studiet J

Til tross for ulik kvalitet på diverse læreplattformer, er det med stor takknemlighet jeg vet at vi har flere steder å jobbe fra. Er fascinerende observasjon å se at «gammeldags» læring med bok og tilhørende oppgave fort blir skrekkelig kjedelig. Med en gang det samme utfolder seg på en PC – utrolig mer interessant (selv om man finner de samme i boka…). Til og med tema som strekker seg over 20 minutter blir mer interessant ved bruk av PC. Hvorfor?

Har det noe med tempoet å gjøre – alt skal skje fort i 2019, men hva med refleksjon da? (som læreplanen sier mye om).

Skjønner biten med at alt er tilgjengelig fra ett sted, man slipper løpe til biblioteket for å finne ei oppslagsbok eller to. Man slipper å bevege seg fysisk for å tilegne seg informasjon.

Noen gange funderer jeg over læringen når en sitter i ro ved en pc. Lærer elevene mer i dag enn for 30 år siden? Lærere elevene andre ting? Selvfølgelig gjør de det, men noen ganger får jeg følelsen av at ting ikke «sitter» så godt lengre. Den lille fagdisputten på vei til biblioteket sammen med en medelev, tid for refleksjon. Hvor er forresten tid for refleksjon satt av i timene? Elevene sier ofte at de føler seg litt «rushet» på oppgavene. Er det fordi de sitter med hele verktøykassa foran seg, så forventes det at alle svarene skal komme via noen få tastetrykk?

Fjørtoft (2014) skriver at lærere ofte har en tendens til å vente maks et sekund på at elevene skal svare, så svarer læreren selv om ingen elever sier noe. Hos Fjørtoft gjelder dette generell klasseromsundervisning når man snakker om et tema. Blir muligens dette ene sekundet forsterket når læreren vet at hjelpemidlene er rett foran nesa på elevene?

Tilbake til lærdommen:

Påstand fra meg: Det som er viktig i dag er ikke å huske informasjonen i seg selv, men HVOR finne riktig og relevant informasjon, og anvende den på riktig måte.  Jeg ser på det som noe av det viktigste vi kan veilede våre elever i. Literacy i den digitale verden. Mine tanker om literacy finner du i mitt forrige blogginnlegg.

Min erfaring er at selve publiseringen er ikke problemet, utfordringen er å få elevene til å forstå hvor viktig kildekritikk, personvern og kildehenvisninger er.

Flere oppslag på nrk.no sist helg forsterker disse tankene. I fjor var det fake news som ble mye omtalt, nå er både etterretningen og andre bekymret for deepfake news, altså at både bilder og lyd er manipulert så til de grader at det nesten er umulig å skille om rette person faktisk sier det han/hun sier. 

https://www.nrk.no/urix/frykter-bolge-av-_deepfake_-angrep_-_-etterretningsmiljoet-er-ekstremt-bekymret-1.14417769

Min bakgrunn er bla. som bibliotekar i nyhetsverdenen – og her skal man vite hva en gjør, med å sjekke fakta, dobbeltsjekke, troverdighet, få bekreftet hendelser eller uttalelser fra flere enn en. Oppgi kilder. Profesjonelle informasjons- og faktaformidlere som bibliotekarer og journalister tenkt slikt til alle tider. Nå må vi alle tenke slik, ikke bare overlate ansvaret til de profesjonelle.

Vær digital – men bruk hodet, vær kritisk. Innhenting av "informasjon" er lett, kvalitetssikre er vanskelig.

Formidlingsplattformer som Facebook, blogg osv er steder å publisere – for meg består den viktigste jobben som lærer å vise elevene vei til innhenting av informasjon, åpne verktøykassa og finne de beste redskapene. 

Kilder:

Fjørtoft, Henning (2014): Norskdidaktikk, s 141. Bergen: Fagbokforlaget

Hagelia, Marianne: Digital studieteknikk: Hvordan lære i informasjonssamfunnet (2017) Oslo: Cappelen Damm Akademisk

nrk.no, lastet ned 24.02.2019: https://www.nrk.no/urix/frykter-bolge-av-_deepfake_-angrep_-_-etterretningsmiljoet-er-ekstremt-bekymret-1.14417769